Feiringens mareritt
Av Roger Bjorøy-Karlsen
Nyttårsaften. Noen minutter igjen til klokken slår tolv. Utenfor raser fyrverkeriet med økende styrke. Jeg sitter på sosiale medier. Forsøker å konsentrere meg om noe annet. Men lyden hamrer ubønnhørlig inn gjennom veggene og inn i kroppen min. Lysglimtene slår mot vinduene. Facebook er plutselig fjernt idet jeg lukker øynene. Bak øyelokkene er jeg tilbake i Iraks hovedstad Bagdad. Detonasjonene er veibomber eller selvmordsbombere. Knatringen fra fyrverkeriboksene er skuddvekslinger. Jeg kjenner plutselig trykket fra bomben som eksploderte idet en angriper kjørte inn i en veikontrollpost like ved der jeg oppholdt meg. Smellet høres igjen og igjen.”Shelter in place!” En sprakende stemme fra høyttaleren i leiren midt i Kabul, Afghanistan, gir meg en advarsel, hvor jeg kun har sekunder på meg for å ta dekning før en rakett smeller inn. Nei, det er ingen nyttårsrakett, men en som skal drepe oss.
En del av meg vet at jeg er i fredelige Norge, og at det er feiringen av inngangen til et nytt år som gjelder. Men en altfor stor del av meg sitter fast i krigen. Dagene etterpå er fylt av angst. Flashbacks kommer og går, nettene tilbringes i døs, i krig og fred og et sted i mellom, overmadrassen halvveis på vei ut av senga. Det er mange år siden jeg sluttet å like nyttårsaften.I forkant av nyttårsaften sendes det ut mange oppfordringer om å ta vare på dyra våre på den dagen rakettene skal skytes opp. Og jeg er enig i det. Med en hund og to katter hos oss så setter jeg pris på at det tas hensyn. Men det finnes mange blant oss tobente som også er i målgruppen for å tas hensyn til. Og det er oss med posttraumatisk stresslidelse (PTSD), hvor smell ofte gir formidable utfordringer. Ved siden av krigsveteraner som jeg selv representerer, så finnes det mennesker som har opplevd krig på norsk jord. Ungdommene og andre som var på Utøya er eksempler på det.
Mennesker som ble traumatisert av smellene fra automatvåpenet og av tapene over familiemedlemmer eller venner som ble offer for det. En annen gruppe er mennesker som har flyktet hit fra andre steder i verden. De har ofte levd i konflikt- og krigsområder over lang tid og en rekke av dem er traumatiserte. Man trenger heller ikke å ha vært i en krig langt borte heller. For dem som har kjempet en krig innenfor husets fire vegger, med overgrep, terror og vold, reagerer som oftest på smell, og liker seg heller dårlig på den dagen hvor mange andre feirer med glede.Rakettene vil aldri stilne på nyttårsaften. Men det skal være mulig for oss som har PTSD om å informere våre omgivelser om at det er forbundet med ubehageligheter å være i nærheten av fyrverkeri. Så er det viktig at det tas hensyn til det. Man skal vite om det og tilrettelegge deretter. Det kalles omsorg.
Neste år vurderer jeg en hytte langt inne på fjellet eller i skogen. I fri vinternatur, langt fra alt som trigger PTSD. Være tilstede under snøtunge graner, langs grå skigarder, mens bare nordlyset spraker over himmelen. Kun lys. Uten smell.
Men det er ikke alle som har denne muligheten. Så vis hensyn!