På Verdensdagen for psykisk helse, er det internasjonale temaet «Mental helse for alle: Mer investering – bedre tilgang. For alle. Overalt». Dette er et viktig og politisk tema, også i Norge, all den tid det er lange ventelister og vanskelig å få god og riktig behandling.
For Landsforeningen for PTSD er det særlig relevant at det er lange ventelister på traumebehandling – og mange kan gå i årevis før de får riktig diagnose og tilstrekkelig hjelp. Regjeringens innstramminger i hvor lenge man kan motta arbeidsavklaringspenger fra NAV, som ble innført i fjor, vil også ha store konsekvenser for pasienter med posttraumatisk stresslidelse – som ofte er komplekst og tar lang tid å behandle, og hvor økonomisk støtte på veien er helt grunnleggende.
Også ting som tilsynelatende har med somatikk å gjøre, har stor påvirkning på traumepasienter. Når regjeringen, for eksempel, kutter TOO-tilbudet der ofre for tortur og overgrep skal få mulighet til gratis tannbehandling i narkose eller traumesensitiv tannbehandling, nå erstattes med kun et tilbud om fem timer eksponeringsterapi for tannlegeskrekk, går dette kraftig utover traumepasienter. Eksponeringsterapi er et godt tilbud – men det er det opptil et års venteliste på, og hjelper ikke for pasienter med akutt tannverk, som ikke har mulighet eller råd til å nyttegjøre seg vanlig traumebehandling. Erfaringer som tortur, vold mot munnen eller seksuelle overgrep gjør også at det å ivareta egen tannhelse kan være svært vanskelig for traumatiserte – og andre har tilleggslidelser med spiseforstyrrelser og rus for å døyve traumene, som kan gå kraftig utover tennene.
De norske temaet for Verdensdagen for psykisk helse, «Spør mer», er langt mindre politisk, og kan beskyldes for å være i overkant ufarlig, men det er likevel relevant for mennesker som opplever traumer. Barn og tenåringer som opplever mobbing, omsorgssvikt, overgrep eller andre traumer, og menn og kvinner i voldelige parforhold, opplever ofte at folk er redde for å spørre og bry seg. Det oppleves som et inngrep i privatlivets sfære. Men et spørsmål til et barn om hvordan han egentlig har det på skolen, eller til en kvinne på jobben om hvordan hun egentlig har det i forholdet, kan være første skritt på veien til at et potensielt offer for mobbing eller partnervold innser at situasjonen ikke er som den skal, og at det finnes hjelp.
Man må kunne regne med avvisning og at den som spør går i forsvar eller benektelse, men det å spørre er likevel en omsorg som kan bety mye på lengre sikt.
Mennesker som ikke opplever traumer her og nå, men som har posttraumatisk stresslidelse etter å ha opplevd det tidligere, kan ofte ha et stort behov for å fremstå som sterke og mestrende – for mange er det overlevelses-mekanismer man har lært seg for å takle traumer, oppleve kontroll i livet og holde egne følelser på avstand. Noen strategier for å håndtere traumer kan virke som et ledd av et vellykket livsprosjekt: som å trene svært mye eller jobbe mye. Men å alltid fremstå sterk utenpå, er også en stor belastning for en som lever med PTSD – en alvorlig angstlidelse som gjør at kroppen er i konstant beredskap.
Å spørre hvordan en person har det under den mestrende fasaden – eller, det motsatte, å tørre å stille spørsmål ved overdreven rusbruk eller grenseløs oppførsel, kan være en måte å få traumatiserte mennesker til å føle seg møtt. Fordi mange med PTSD har relasjonstraumer fra oppveksten, og kan oppleve omsorg som skremmende og uvant, kan man også her oppleve at et spørsmål virker provoserende. Unnvikelse fra egne følelser er et kjernesymptom med PTSD – og mange vil gjerne unngå å kjenne, eller svare på, hvordan de har det. Men å tørre og spørre – på en sensitiv måte – og tørre reaksjonene og svarene, er både viktig og modig, og kan så et frø i den andre i veien til å tørre å stoppe opp og møte egne følelser uten flukt.
Skrevet av: Maria Kjos Fonn, Styremedlem og talsperson for Landsforeningen PTSD