Om PTSD

Hva er Posttraumatisk stresslidelse? 

Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) er en alvorlig og svært inngripende tilstand som kjennetegner en reaksjon som kan oppstå etter at en person har vært vitne til eller opplevd en svært belastende livshendelse eller situasjonen av usedvanlig truende eller katastrofal art. En traumatisk hendelse kan ha mange former, men karakteristisk ved den traumatiske hendelsen er at den fremkaller svært sterke reaksjoner hos den som bevitner eller opplever hendelsen. Hendelsen defineres ytterligere ved at den var av en slik styrke at den ville være belastende for de aller fleste mennesker. Eksempler på slike hendelser kan være; naturkatastrofer, alvorlige ulykker, terroristangrep, plutselig eller overraskende dødsfall hos en som står en nær, voldelige personlige overgrep, krigshandlinger, tvangsforflytning som flyktning, eller andre livstruende hendelser. Reaksjonen som oppstår etter hendelsen omfatter flere betydelige endringer av personens mentale og fysiske helse, endringer som negativt påvirker personens evne til å fungere normalt i daglige gjøremål som arbeid og sosiale interaksjoner..

Vanlige eller typiske trekk ved reaksjonen er at personen gjenopplever den traumatiske hendelsen gang på gang gjennom påtrengende minner, såkalte flashbacks, drømmer eller mareritt, som om hendelsen skulle skjedd på ny, svært levende og svært virkelig. Reaksjonen kjennetegnes også av personen opplever en vedvarende fornemmelse av «nummenhet» og følelsesmessig avflating. Reaksjonen er svært ressurskrevende for personen og påvirker da også sosiale aspekter ved at personen tenderer å distansere seg fra andre mennesker, har ingen respons på omgivelsene, anhedoni (flathet) og unngår aktiviteter og situasjoner som kan minne om den traumatiske hendelsen. Blant de fysiske faktorene som kjennetegner reaksjonen er det ofte en forhøyet autonom (kroppslig) alarmberedskap og vaktsomhet, økt skvettenhetsreaksjon og søvnløshet. Ofte beskrives personen som å være på konstant vakt, som om trusselen fortsatt var til stede. De fysiske reaksjonene vekkes også gang på gang når personen gjenopplever den traumatiske hendelsen, og vil på den måten forsterke den opprinnelige reaksjonen til traumet.

For at diagnosen posttraumatisk stresslidelse skal stilles må personen oppleve flere av de ovennevnte symptomene en måned etter at den traumatiske hendelsen fant sted. Mange som har gjennomgått en traumatisk hendelse kan oppleve majoriteten av disse symptomene den første tiden etterpå før reaksjonen forbedrer/endrer seg. Posttraumatisk stressforstyrrelse som diagnose forklarer de tilfellene der reaksjonen ikke svekkes, forverres, vedvarer eller oppstår en måned eller lenger etter at hendelsen fant sted. For disse personene vil symptomene vedvare og det anbefales å oppsøke behandling.

Fordi det er stor variasjon blant pasienter som får diagnosen PTSD, både i forhold til type og omfang av traumatiske hendelser, men også i forhold til ettervirkninger, er det foreslått en endring i den nye utgaven av diagnosemanualen ICD kalt kompleks PTSD. Kompleks PTSD skal brukes om de personer som i tillegg til de andre kriteriene i PTSD har utviklet et negativt selvkonsept, har store variasjoner i og problemer med humørregulering samt vedvarende vanskeligheter med å opprettholde relasjoner og føle seg nær andre. Ofte har disse personene gjennomgått overgrep gjentatte ganger i livene deres. Kompleks PTSD kan ha konsekvenser for hvilken type behandling denne gruppen har best nytte av. Studier av fysiologisk profiler hos PTSD pasienter tyder også på at kompleks PTSD er en riktig diagnostisk nyansering.

Symptomer ved PTSD innebærer:

– Gjenopplevelse av den traumatiske hendelsen  

Påtrengende minner (flashbacks)

Mareritt

– Unnvikende atferder og tanker  

Unnvikelse av personer, steder, tanker som kan assosieres med hendelsen

Begrensede emosjonelle responser 

Nedsatt konsentrasjonsevne 

– Opphøyet stress/spennings nivå og uro

Hypervigilanse (på vakt, i alarmberedskap) 

Overdreven skvettenhetsreaksjon 

Irritasjon

Sinneutbrudd

 

Forekomst 

Det anslås at 1-2 % av befolkningen i Norge til enhver tid har PTSD. Estimatet er høyere for kvinner sammenlignet med menn og varierer noe mellom ulike land. I USA anslås PTSD å være den fjerde mest vanlige psykiske lidelsen.

Det anslås at 7 av 10 personer kommer til å oppleve minst en traumatisk hendelse i løpet av livet. Risikoen for å utvikle PTSD er forbundet med hendelsens art og hvorvidt personen var direkte berørt eller indirekte berørt. Hyppigheten er høyere for soldater som har deltatt i krig (10-20%), eller blant voldtektsofre (30-40%).

Andre studier har også vist krigsjournalister og helsepersonell i kriserammede situasjoner har økt risiko for å utvikle PTSD, et funn som støtter at det å bevitne en traumatisk hendelse også representerer en betydelig risiko for å utvikle PTSD.

Det er uklart hvorfor flere kvinner utvikler PTSD sammenlignet med menn.

En av årsakene til varierte estimater blant studier som undersøker forekomsten av PTSD skyldes blant annet ofte hvilken type traumatiske episoder studiene inkluderer samt ulike diagnostiske kriterier.

Barn utvikler også PTSD. På grunn av manglende forskning er det uklart hvor mange som er rammet av lidelsen.

Det mistenkes at det er store mørketall knyttet til diagnosen. Mange personer med PTSD oppsøker ikke medisinsk hjelp.Faktisk er en av de vanligste årsakene disse oppgir angående hvorfor de ikke oppsøker behandling at de ikke har et problem. Studier som undersøker denne gruppen har observert at selv de med betydelig nedsatt livskvalitet oppgir denne årsaken.

Komorbiditet – andre tilstander som kan følge med PTSD

Risikoen for å utvikle depresjon og angstlidelser øker hos personer med PTSD. Tidligere sårbarhet for depresjon og/eller angstlidelser kan være medvirkende til om personen utvikler PTSD etter å ha opplevd en traumatisk episode.

Angstrelaterte symptomer som engstelighet, uro og hjertebank er ikke uvanlig å oppleve i forbindelse medinnsovningsperioden.

Risikoen for å utvikle ruslidelser øker også hos personer med PTSD.

Det er ikke sjelden at personen har selvmordstanker.

Behandling 

Behandling av PTSD er viktig for at symptomer skal reduseres og for å øke livskvaliteten og muligheten til å fungere normalt igjen.

Behandlingen består gjerne av samtaleterapi med psykolog der hensikten er å bearbeide traumet ved å få en bedre forståelse av tankene og reaksjonene knyttet til traume i en strukturert og trygg omgivelse.

Andre behandlingsformer inkluderer angstmestring, eksponering, EMDR. Ofte vil behandlingen bestå av elementer fra flere av disse terapiformene der pasienten lærer strategier for å håndtere uroen, får snakket om og ny innsikt i den traumatiske hendelsen, og blir veiledet på en profesjonell og trygg måte gjennom prosessen med positivt endret forståelse av traumet.

Disse behandlingsformene har blitt vist å være svært effektive i å redusere kliniske symptomer hos personer med PTSD.

Det er veldig gode grunner til å oppsøke hjelp hvis man har PTSD symptomer som vedvarer etter en traumatisk hendelse.

Hos mange vil også medikamentell behandling kombineres med samtaleterapi.

Hvordan reagerer personer med PTSD på sikt? 

De fleste med PTSD opplever en betydelig forbedring etter et år i behandling.

Hos andre kan symptomene vedvare betydelig lenger. Det er imidlertid studier som viser at også pasienter som opplever symptomer over flere år kan ha god effekt av behandling.

Ubehandlet er utsiktene for forbedring lang dårligere.

Behandlingsmetodene har vist seg å være svært effektive, også for ulike former for traumatiske hendelser, og de fleste opplever en positiv bedring som også vedvarer over tid.

Noen former av PTSD kan vare betydelig lenger. Stress reaksjonen kan også reaktiveres av eksponering overfor nye traumatiske hendelser. Risikoen for komorbide tilstander øker også for denne gruppen, hvorav depresjon er mest utbredt.

Faktorer som påvirker utsiktene etter behandling henger i stor grad sammen med hvor lenge personen har gått med lidelsen samt alvorlighetsgrad av lidelsen.

Hvorfor utvikler noen PTSD mens andre ikke gjør det? 

Til tross for at mange av oss kommer til å oppleve traumatiske hendelser i løpet av livene våre er det kun en mindre andel som kommer til å utvikle PTSD. På grunn av dette har mye av forskningen som har til hensikt å undersøke årsakene bak lidelsen forsøkt å finne ut av hvilke faktorer som utgjør en større risiko for å utvikle lidelsen. Disse risiko faktorer kan skilles basert på om de utgjør en risiko før den traumatiske hendelsen, under den traumatiske hendelsen, eller etter den traumatiske hendelsen.

Risiko faktorer før den traumatiske hendelsen er aspekter vedpersonens liv, derunder om personen har opplevd ekstremt stressende hendelser i fortiden, eller mindre men langvarige stressende omstendigheter (eks; jobb stress, skilsmisse o.l.) som kan ha vært med på å påvirke utfallet av å bli eksponert for et nytt traume. Videre er det sånn at to personer har et forskjellige biologisk utgangspunkt, der genetikken og omgivelsene kan være med på å forme hvordan personen vil reagere overfor traumet.

Hvor alvorlig den traumatiske hendelsen er, hvor nær personen er hendelsen, hvilken type art hendelsen har, samt når i livet til personen traumet forekommer, er alle faktorer som påvirker utfallet av eksponeringen.

Etter hendelsen vil sosial støtte fra venner, familie og de rundt personen er viktige beskyttelse faktorer som kan være med på å påvirke om den eksponerte personen vil utvikle PTSD eller ikke. På den andre siden vil avvisning, mistenkeliggjøring og andre negative handlinger og holdninger kunne medføre større risiko for å utvikle lidelsen. I forhold til holdninger kan det være lett å spekulere i at noen mener visse former for hendelser er mer aksepterte enn andre i forhold til utviklingen av PTSD. Det er imidlertid sånn at både i den amerikanske- og den internasjonale diagnosemanualen legges det særlig vekt på opplevelsen personen hadde av den traumatiske hendelsen. Det at ulike personer kan reagere ulikt på lignende hendelser er karakteristisk ved lidelsen og påpeker viktigheten av å se og anerkjenne alvoret i ettervirkningene hos personen som lider av PTSD og være der for den personen i dennes kanskje vanskeligste periode i livet.

Store deler av teksten bygger på diagnosemanualen ICD-10, F 43.1 – Posttraumatisk stresslidelse. 

Referanser:

Amstadter, A. B., Aggen, S. H., Knudsen, G. P., Reichborn-Kjennerud, T., & Kendler, K. S. (2013). Potentially traumatic event exposure, posttraumatic stress disorder, and Axis I and II comorbidity in a population-based study of Norwegian young adults. Social psychiatry and psychiatric epidemiology, 48(2), 215-223.

Atwoli, L., Stein, D. J., Koenen, K. C., & McLaughlin, K. A. (2015). Epidemiology of posttraumatic stress disorder: prevalence, correlates and consequences. Current opinion in psychiatry, 28(4), 307.

Bisson, J. I., Roberts, N. P., Andrew, M., Cooper, R., & Lewis, C. (2013). Psychological therapies for chronic post‐traumatic stress disorder (PTSD) in adults. The Cochrane Library.

Davidson, J. R., Stein, D. J., Shalev, A. Y., & Yehuda, R. (2004). Posttraumatic stress disorder: acquisition, recognition, course, and treatment. The Journal of neuropsychiatry and clinical neurosciences, 16(2), 135-147.

Dyregrov, A., & Herlofsen, E. (2004). Hjelper terapi for traumatiserte mennesker? Tidsskrift for norsk psykologforening, 41(2), 787-794.

World Health Organization. (1992). The ICD-10 classification of mental and behavioral disorders: Clinical descriptions and diagnostic guidelines. Geneva: World Health Organization.

Yehuda, R. (2002). Post-traumatic stress disorder. New England journal of medicine346(2), 108-114.